En sigende tеke

hang i slшrete strimler

langs bergveggens kam

Et шde frostrike lе

for mine bare fшtter

spir av is, is av livets kilde

Langt borte, bakom fjerne skrik

langt borte, som fra en gammel drшm

hvisker en sorgelig stemme

grеter en forlatt stillhet

Alle porter bak ham stenges

alt er frossent og dшdt

Skodda siger over land

inn fra шde hav

Mшrke omriss tеrner seg opp

skjult i tеkedisen

(kulde, ingen sang)

Det dunkle slottet Moria

ruver drott mot himmelen

(frost, kan ei fryse)

Jeg lшfter hendene

opp mot blanke spir

шynene trшtner, jeg siger pе kne

kulden, min sjel den frir

Vest, over breen

Det siste solgull pе norske fjell

synker i dyp en grav

Ser det siste lyset

forsvinne ned i isriket

Fullmеnen stiger over meg

stridende inn i herredшmmet

til den dшende sol

som blir blekere og blekere

Den store lampe slukkes sе stilt

natten fшlger pе kveld

Dysterhetens rike venter der

i mшrkskodda, over et gjel

"Dauden kjem"